Arrhenius Definisjon av Syrer og Baser
I 1884, den svenske kjemikeren Svante Arrhenius foreslått to bestemte klassifikasjoner av forbindelser, betegnet syrer og baser. Når oppløste i vandig løsning, bestemte ioner ble sluppet inn i løsningen. Den Arrhenius definisjon av syre-base-reaksjoner er en videreutvikling av «hydrogen teori av syrer»., Det ble brukt for å gi en moderne definisjon av syrer og baser, og som følges fra Arrhenius ‘ s arbeid med Friedrich Wilhelm Ostwald i å etablere tilstedeværelse av ioner i vandig løsning i 1884. Dette førte til Arrhenius å motta nobelprisen i Kjemi i 1903.
\
\
Arrhenius definisjoner av surhet og alkalitet er begrenset til vandige løsninger og se til at konsentrasjonen av solvated ioner. Under denne definisjonen, ren \(H_2SO_4\) eller \HCl (\) oppløst i toluen er ikke sure, til tross for det faktum at begge disse syrer vil donere en proton å toluen., I tillegg, under Arrhenius definisjon, en løsning av natrium amide (\(NaNH_2\)) i flytende ammoniakk er ikke alkaliske, til tross for at den amide ion (\(NH^-_2\)) vil lett deprotonate ammoniakk. Dermed Arrhenius definisjon kan bare beskrive syrer og baser i et vandig miljø.
Begrensning av Arrhenius Definisjon av Syrer og Baser
Arrhenius definisjon kan bare beskrive syrer og baser i et vandig miljø.,
I kjemi, syrer og baser har blitt definert ulikt av tre sett av teorier: En er Arrhenius definisjon er definert ovenfor, som kretser rundt ideen om at syrer er stoffer som ionize (brekke) i en vandig løsning for å produsere hydrogen (\(H^+\)) ioner mens baser produsere hydroxide (\(OH^-\)) ioner i løsningen., De to andre definisjoner er diskutert i detalj endre på kapittel og inkluderer Brønsted-Lowry definisjon definerer syrer som stoffer som donerer protoner (\(H^+\)), mens baser er stoffer som godtar protoner og Lewis teori om syrer og baser sier at syrer er electron par akseptorer mens baser er electron par givere.